Fair Warning – Bedre blir ikke rock’n’roll!

Etter at David Lee Roth sluttet i 1985 har Van Halen gjort mye rart. En del har vært virkelig bra, bl.a. For Unlawful Carnal Knowledge som kom i 1991, men de senere år har vist at valg av vokalister ikke lenger kan regnes blant gruppas største talenter (hva i heiteste hadde vrælegubben Gary Cherone i Van Halen å gjøre?). Dessuten har klamhetsgraden i låtutvalget vært i høyeste laget.

Men en gang var Van Halen verdens beste rockband, Eddie Van Halen var verdens beste gitarist og David Lee Roth var verdens beste frontmann. Fair Warning er det ultimate bevis på akkurat det. Etter tre millionselgende album basert på feiende rock’n’ roll og fremragende showmanship, er dette det albumet som for alvor beviste at Van Halen var noe mer enn bare show og glitter. Sangene sitter nemlig som bare rakkern. Mean Street er manisk og heftig. Push Comes To Shove er sløy og lekende, Dirty Movies skeiv og sexy mens Sinner’s Swing er pur rock’n’ roll og Hear About It Later og So This Is Love er rett og slett store rocksanger med sugende refrenger. Sunday Afternoon In The Park er videre en merkelig og imponerende sak av en bassolo mens One Foot Out The Door er kjapp og rå og helt annerledes enn noe annet Van Halen har gjort, verken før eller siden. En hit finnes her også; Unchained som er en popete og morsom sang som umiddelbart sitter i øret.

Men det som egentlig er essensen i albumet, er kjemien bandet har. Her har vi en gruppe som prøver nye ting og som hele tiden vil noe mer. Van Halen vil gjerne vise at de er noe mer enn bare et show og som ikke lenger har det samme presset på seg for å selge plater. Aldri har bandet som helhet spilt bedre. Og bare hør på Eddies ville gitarsoloer og broder Alex’ knallharde rytmemønstre som bare bekrefter at det ikke bare var lillebror som var av verdensklasse på sitt instrument. Van Halen står som en av de største inspiratorene for flere generasjoner band, og ikke bare i hardrocksjangeren. De definerte i sin tid hvordan rock skulle og burde høres ut og må kanskje kunne sies å stå til ansvar for mye av den teknikkbesatte delen av musikermiljøet de siste to tiårene.

Det er fortsatt et stort mysterium for meg at albumet ikke oftere blir trukket fram som et av de klassiske rockalbumene. Dette er det mest kompromissløse og undervurderte albumet fra et av tidenes største rockband og burde finnes i de fleste hjem med respekt for seg selv. Ditt også!


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Siste episoder

Arkiv

Abonner på nettstedet via e-post

Oppgi e-postadressen din for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 480 andre abonnenter
Lenke til Personvernerklæring

Du kan lese vår personvernerklæring her.