Et verdig farvel

(Oslo Spektrum, Oslo – søndag 22. oktober 2000)

Etter småstress med å finne en ny bil å komme seg til byen med (stikkord motorstopp) ankommer vi Oslo sentrum samtidig med at dørene åpner i tigerstadens storstue. Klokka er halv åtte og vi tar en matbit før vi finner ut at vi kanskje bør sjekke ståa nede ved Spektrum for å se hvor mange som har kommet. Vi stresser ikke – store band på Norgesbesøk starter da aldri før et par timer etter at dørene åpner. Eller….?

For sent ute!
Vi runder hjørnet ved inngang 5 og kikker inn. Masse folk og et band på scenen. Hvem da? Det må da være oppvarmingsbandet, for klokka er bare ti på halv ni. Men musikken er da vitterlig Smashing Pumpkins? Merkelig! Vi tusler inn og stallsjokket melder seg: DET ER SMASHING PUMPKINS som står på scenen, og de har attpåtil allerede spilt i tyve minutter!!! De har til og med allerede spilt Today! Vi forbanner oss selv og finner oss et sted å stå.

Rolig åpning
Når pulsen har roet seg og vitale kroppsfunksjoner som syn og hørsel har begynt å fungere igjen, er den første tanken som slår en hvor rolig og lite energifullt det er på gulvet i Spektrum. Det samme kan sies om menneskene på scenen. En fjern og enorm i skikkelse i en hvit kledning tusler rundt og spiller gitar til en velkjent Mellon Collie-låt som jeg ikke kommer på hvilken er. Bandet på scenen, seks i tallet, drar flere rolige låter og disse mottas med høflig og til dels entusiastisk applaus. Etter et kvarter tenker vi at dette er bortkastet tid og penger. Greit, men ikke mer.

Eksplosjon av lyd og lys
Det er da The Everlasting Gaze eksploderer i en orgie av lys og lyd fra scenen. The Smashing Pumpkins har opptrådt som sitt eget oppvarmingsband og det er nå det begynner! Det er akkurat så rått og knallhardt som vi vet at Billy Corgan og hans venner kan gjøre det. For ikke å nevne lyset! Vi er lamslåtte over denne forvandlingen som kom ut fra det tomme intet. Selv om vi står bakerst ser vi ganske godt og det er et storslått, om ikke fysisk energisk, show vi får se. Energien ligger i kombinasjonen av rocken («Now, back to the rock»- sitat James Iha) og millionene som er benyttet til lysbruk.

For få godlåter
Videre får vi Heavy Metal Machine, Disarm (med gåsehudfaktor), Cherub Rock, Stand Inside Your Love, 1979, med flere. Men alt for få godlåter fra bandet som i følge sjefen sjøl slutter å eksistere ved nyttår eller der omkring. Så begynner sjarmoffensiven. Iha kan fortelle at han ikke helt vet hvordan han kan fortelle oss at han elsker oss på norsk. «Lala-love you», prøver han seg overbevisende, som om vi ikke har hørt Pixies i Norge. Corgan kommer til hans redning ved å si at Try, Try, Try blir deres måte å si det på. Vi kjøper det selvsagt. Så spilles Tonight, Tonight før det er klart for kveldens ekstranumre.

I godt humør
Kvelden avsluttes (We Shall Never Be Apart) med en leende gjeng på scenen som fortvilet akkompagnerer Corgan i hans improviserte sang There Once Was The Vikings (i samme tone). Etterhvert går bandet over til å håne «The Swedish Vikings» og «The Swedish Viking James» (Iha blir liksomsint – og det er gøy å se på) samt dumme «German Vikings who played football». Bandet takker for seg ved å ta folk i hånda og trasker smilende av scenen mens vi gjør det samme. Det er «bare» opp noen trapper til vi er ute i frisk luft sammen med noen tusen andre.

Vi smiler til hverandre og er enige om at det var et verdig farvel med noen rockstjerner vi trodde bare var rockstjerner. Men sannelig var de ikke sympatiske og morsomme mennesker også. Takk skal dere ha Pumpkins. Thank you!


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Siste episoder

Arkiv

Abonner på nettstedet via e-post

Oppgi e-postadressen din for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 480 andre abonnenter
Lenke til Personvernerklæring

Du kan lese vår personvernerklæring her.