The A List – Tynnere og tynnere

Gjennom musikkhistorien har mange artister hatt stor suksess med allerede velbrukte formler, men disse har i hvert fall vært av en viss brukbarhet i utgangspunktet. Og den har vært tuftet først og fremst på musikken, deretter på imaget til artisten. Sånn er det ikke med boybandformelen. Den er tuftet på «søte» gutter, deretter på musikk og det blir det ikke kvalitetsmusikk av. Nittitallets første boyband, New Kids On The Block, satte en slags standard for formelen og den har siden blitt perfeksjonert til fingerspissene. I motsetning til NKOTB kan boyband av i dag i hvert fall synge, selv om dette også kan diskuteres. At for eksempel Backstreet Boys vet hva de holder på med, tviler vel ingen på.

Og A1 er Backstreet-guttas bleike og blodfattige lillebror, som uten den autoriteten og «guddommeligheten» som amerikanerne innehar, faller helt igjennom. For meg står A1 fram som et ekstremt eksempel på hvor lenge man kan koke suppe på spiker uten at noen reagerer på innholdet og spyr det opp igjen. Det er vanskelig å skulle anmelde noe som man i utgangspunktet virkelig hater, og det beklager jeg.

The A List har gått noen runder på stereoen nå og jeg HAR forsøkt å finne positive ting å si om plata. Det beste jeg kan si er at den er ikke så fæl som jeg fryktet, men det er ikke langt unna. Guttas stemmer er spinkle og de synger tilgjort pent, uten på at de på noe vis høres ut som om de i hvert fall tror litegrann på det de synger.

Men det er selvsagt vanskelig å legge mye sjel i noe som i utgangspunktet er blottet for sjel og substans. Det verste er at gutta virker å være mer sympatiske enn mange av sine kollegaer, derfor er det synd at de ikke innehar like mye talent.

Det skal de likevel ha; gutta har vært med å skrive mesteparten av låtene på plata. Unge Christian Ingebrigtsen har skrevet den tårevåte balladen The Things We Never Did til sin venninne som han ikke kan få, en låt som er blant de bedre på albumet. Ingebrigtsen er den av de fire med mest substans i stemmen og det er merkelig at han ikke får lov til å være førstevokalist på flere sanger.

Og Take On Me er en bra låt, men A1 er bare en hårsbredd fra å ødelegge den med den tynne vokalen og slappe utførelsen. De har uansett gjort klokt i å beholde det originale synth-temaet.

Men da har jeg sluppet opp for godord, for The A List er en perfekt oppsummering på en æra som bør og må slutte her og nå. Verden har fått nok nå, det er på tide at noen andre kvalminger tar over og tjener bøttevis med penger. Når musikkverdenen i utgangspunktet er urettferdig, mener jeg. Skyt meg i stortåa og kall meg en idiot, men jeg orker virkelig ikke mer nå.


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Siste episoder

Arkiv

Abonner på nettstedet via e-post

Oppgi e-postadressen din for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 480 andre abonnenter
Lenke til Personvernerklæring

Du kan lese vår personvernerklæring her.