Last Sons Of Evil – Ufokusert badass-metal

Som kanskje en del har fått med seg, så er The Cumshots NRKs Kristopher Schaus sideprosjekt. Men tro ikke at dette er noe tulleband i den forstand at det bare er fjas og vås.

Tvert imot så er nok dette ganske så seriøst ment. Ihvertfall musikalsk sett. Men med låttitler som The Fear I Am, No, Nothing, Please Die, Pledge Alliance To The Fire og Conqueror Of Canyons skjønner man kanskje at grensen mellom tull og seriøsitet er ganske hårfin. Et åpenbart problem, i hvert fall for undertegnede, er at man knapt har sett og hørt Schau være seriøs tidligere. Så mannen har et visst troverdighetsproblem. Man tror liksom ikke på at han er så sint egentlig, og meningen i «motherfucker» mister liksom litt av kantene.

Men de to åpningssporene Conqueror Of Canyons, og spesielt Son Of Evil, lovet godt med Schaus naturlige talent for hard stemmebruk (les: bråkebeltet) og noen skikkelige headbangervennlige riff fra… ja, helvete.

Men så følger ni spor med metalnonsens. Da er det lov å være litt skuffet. Visst er det spekket med gitarer og solid tromming bakerst, men hvor er de dynamiske og hardtslående låtene som skulle få en stakkar til å bange vilt mens naboene forskrekket kunne se en halvgal forvokst 27-åring sprette rundt på hybelen?

Problemet er at mens åpningslåtene hadde gitarhooks og en nesten (og da menes nesten) melodisk faktor som skapte et eller annet for rockfoten, blir de resterende druknet i bandets trang til å pøse av seg metalklisjeene. Det blir aldri noe fokus og tema å snakke om. Og da er vi inne på et farlig spor i en sjanger som er så dødsens avhengig av nettopp dét.

Army Of Nothing har et bra gitartema i Cathedral-gata, men taper seg på Schaus noe overspilte snakkende / brølende vokal. En vokal som forøvrig virkelig blir en smule latterlig i sistelåta Halo Of Hours.

Spillekåtheten er det derimot absolutt ingenting å si på, og jeg kan tenke meg at The Cumshots må være litt av en liveattraksjon i et svett klubblokale. Men med bare to halvgode låter på et album med i alt elleve spor, er behovet for å gå ned i kjelleren å lage noen flere låter som kan holde mål, absolutt til stede.

Det er ingen tvil i mitt riffhungrige hjerte at The Cumshots har potensiale til så mye mer enn dette. Så la oss håpe at de kommer opp med bedre låter neste gang. Ikke kjempedårlig dette, men langt under pari. Sorry!


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Siste episoder

Arkiv

Abonner på nettstedet via e-post

Oppgi e-postadressen din for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 480 andre abonnenter
Lenke til Personvernerklæring

Du kan lese vår personvernerklæring her.