Away From The Sun – Middelmådig dusinvare

Denne gjengen fra en bitteliten by i Mississippi hadde for et par år siden en megahit i Statene med låta Kryptonite. Debutalbumet Better Life har til nå solgt seks millioner, og det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor. 3 Doors Down lager radioklar post-grunge med ufarlige gitarriff innimellom.

Vi snakker en symbiose av Creed og Matchbox Twenty. På 3 Doors Downs andre album Away From The Sun byr de på mer av det samme.

Det er vanskelig å skulle holde seg så objektiv som man skulle ønske i forhold til 3 Doors Down. For dette bandet står for så mye av det som er trist med moderne musikk; nemlig middelmådigheten.

På Away From The Sun dyrkes det middels gode, det middels harde, det middels sukrete og så videre. Ellers er det, som forventet, både bra spilt og det er bra produsert. Det er til og med bra sunget. Men det ferdige resultatet blir likevel så inni helvetes kjedelig!

Du får null utbytte av å lytte til denne plata. Som en utøver innen genren er likevel ikke dette bandet av de aller verste. Det finnes verre folk. Men det er vanskelig å skulle godta middelmådighet som en uttrykksform, for det strider i mot essensen av musikk.

For å være litt stygg og sjåvinistisk for et lite øyeblikk (det er ikke en egenskap jeg dyrker), så er dette reinspikka kjerringrock. Med det mener jeg at det er temmelig sikkert at det sitter tusenvis av jenter der ute i det norske landskap som har et lidenskapelig forhold til denne type musikk. Det er lett å se for seg utsagn som: «De synger så fint!» eller «Dette er romantisk musikk!».

Sånt er det lite å gjøre med. Men det er lov å si fra, for de fortjener sannsynligvis så langt bedre enn dette (hvis de samme jentene da ikke liker The Calling også). 3 Doors Down er på mange måter også et typisk drittsekkband. De fremstiller seg selv som snille og omtenksomme. Men tro meg; disse gutta er demoner i fåreklær!

Hvis vi ser bort fra slike utsagn som vipper borti det usaklige, så er Away From The Sun ren dusinvare som vel i utgangspunktet burde ha havnet på midten av karakterskalaen. Men undertegnede benytter sjansen til å ta et synlig standpunkt mot avling av middelmådigheten.

Det er kanskje en vill drøm å håpe på at verdens platekjøpere en gang vil slutte å kjøpe middelmådige dåseartister. Men håp er alt vi har, og kanskje vil idiotmusikk som dette en gang forhåpentligvis bli oversett av de store massene også.


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Siste episoder

Arkiv

Abonner på nettstedet via e-post

Oppgi e-postadressen din for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 480 andre abonnenter
Lenke til Personvernerklæring

Du kan lese vår personvernerklæring her.