Bloom’s Decay – Platekontrakt anbefales

Deres egenutgitte EP Bloom’s Decay, som opprinnelig ble sluppet 1. september, er om ikke perfekt, så i alle fall et gutturalt brøl om å få platekontrakt.

Denne femspors utgivelsen gir assosiasjoner tilbake til det herrens år 1994, da undertegnede trykte på play og fikk høre Machine Heads geniale debut Burn My Eyes for aller første gang. Lyden, tyngden, dynamikken og trangen til å bryte ut i melodiøse vokale partier, gjør likhetstrekkene mer åpenbare enn forskjellige.

Det er heller ingen tvil om at gutta i Clown har tatt sin tørn med Korn, Coal Chamber og Slipknot på stereoen. Lydbildet minner også mye om stavangerbandet Lowdown, som debuterte tidligere i år.

Men før vi drar sammenligningene for langt, må det slås fast at Clown stort sett er et meget fett band – uansett hvem de måtte ha som forbilder. Til forskjell fra sine mange suksessfulle norske black metal -kollegaer, er det selvsagt det tunge drivet og dynamikken som står i fokus. Ikke ”veps-i-flaske-gitar” som de selv så treffsikkert sier det.

Låtene på Bloom’s Decay er treffsikre, sitter i mageregionen og innbyr til massiv headbanging både til fest og hjemmekos. Bandet er ikke overraskende like samspilte som om de skulle ha vært limt til hverandre siden fødselen. Denslags er som regel med på å styrke fremdriften. Så også i dette tilfellet.

Riffene skytes fra hofta i stilsikre salver, mens bassen er akkurat like larmende og lav som den skal være. Mest overraskende er likevel vokalen til Christer Bakke. Han er en sanger som ikke bare tar den klassiske brølapestilen, men som heller varierer fint mellom akkurat det og til det mer episk og følsomme. Sporene er også korte nok til at man ikke mister all hørsel og interesse underveis.

Men det kan ikke skyves under en gitarforsterker at låtene flyter litt for mye over i hverandre. Og makter derfor ikke helt å vise om Clown er i stand til å variere mer enn de gjør på denne utgivelsen. For eksempel vil det ikke være å forakte at Bakke prøver å jobbe litt mer med den melodiøse delen av sin vokale fremtoning. Å finne andre måter å ende strofene sine på, ville for eksempel ha hjulpet mye på dette feltet.

Men etter mye oppmerksomhet, både i form av by:Larm- og Quart-opptredner, er det fremdeles et lite mysterium at et eller annet plateselskap ikke har plukket opp Clown fra gata til nå. Enten så sitter det mange døve mennesker rundt på disse kontorene, eller så må bandet ha rotet noe aldeles forferdelig med presentasjonen underveis. Et selskap som Black Balloon, for å trekke frem et relevant alternativ, burde da absolutt kunne få frem det beste i våre bergenske venner?

Alle fans av god og moderne ny-metall bør i hvert fall slå kloa i denne EP-en før den ender opp som en sjeldenhet.


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Siste episoder

Arkiv

Abonner på nettstedet via e-post

Oppgi e-postadressen din for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 480 andre abonnenter
Lenke til Personvernerklæring

Du kan lese vår personvernerklæring her.