Indiehelter uten fremdrift

Amerikanske Death Cab For Cutie ga ut en av fjorårets aller beste plater i Transatlanticism, og selv om det ennå ikke er tilgjengelig i vanlige platebutikker i Norge var bandets første konsert her til lands utsolgt da de spilte på Garage Oslo torsdag. Synd da at konserten ikke helt levde opp til forventningene.

(Garage Oslo, Oslo – torsdag 19. februar 2004)
Foto: Frode Jørum (frode@panorama.no)

Fotograf: Frode JørumSom support stilte det svenske emobandet Logh som spilte som forventet et pent og godt lydende lite sett, men uten å overbevise helt. Til det har bandet ennå ikke de virkelig gode låtene, selv om Yellow Lights Mean Slow Down er en av de bedre sangene innen sjangeren. Svenskene har et stillferdig og varmt lydbilde, men overraskende nok var de best når de kjørte på litt kull og skrudde på fuzzen. Mer av det kanskje?

Mistet fremdrift
Når vokalist, gitarist og låtskriver Benjamin Gibbard og kompani presis klokka halv elleve (plusspoeng til Garage for regelen om at hovedbandet starter klokka halv elleve uansett) kom ut på scenen, var trengselen stor og stemningen forventningsfull. Ville de nye indieheltene innfri? Både ja og nei skulle det vise seg.

Kvartetten utmerket seg ved å være eminente musikere på alle måter, og skiftet også ofte instrumenter seg i mellom, noe som tilførte musikken mye fin nerve. Men det førte også til at de brukte vel mye tid mellom låtene i settet. Fotograf: Frode JørumDermed mistet konserten mye av den viktige fremdriften og oppbygningen. Dette til tross for at bandet var i et meget godt humør og spøkte en del seg i mellom og i kontakten med publikum.

Men med Death Cab For Cuties musikkstil, er de kort og godt avhengig av å få til dynamikken de gjør så bra på plate også i livesammenheng.

Nick Harmer: The Man!
Benjamin Gibbard er for øvrig et fascinerende skue på scenen der han vugger fram og tilbake i sin egen lille verden. Men den som virkelig fascinerer er bassist Nick Harmer. Ikke bare på grunn av hans intense framtoning, men først og fremst hans fantastisk fete og oppfinnsomme traktering av firestrengeren sin. Mannen triller fram de varmeste, dypeste og mest suggerende toner som kan komme fra en bass. Han er på mange måter selve ryggraden i Death Cab For Cutie, i hvert fall i livesammenheng.

Mikrofonteknikk og knallåter
Repertoaret var hentet fra flere av gruppas utgivelser, men med en naturlig vekt på Transatlanticism. Noe som selvsagt ikke var til å forakte. Dessverre var det veldig vanskelig å høre Gibbards vokal som er så essensiell for de glimrende melodiene. Hans sarte og lite lungekraftige stemme var mikset veldig lavt ut, i tillegg til at han hadde en litt svak mikrofonteknikk.

Fotograf: Frode JørumMen sett bort fra disse ankepunktene, var det en fryd å få knallåter som The New Year (med tilløp til gåsehudfaktor), The Sound Of Settling og den monumentale tittellåta fra fjorårets album. Og da bandet kom inn til sine to ekstranummer, spilte de blant annet I Was a Kaleidoscope fra The Photo Album på oppfordring fra en publikummer i stedet for den opprinnelige låta tiltenkt formålet. Sånt må man bare like.

Death Cab For Cutie leverte altså en god, men litt skuffende konsert der det ikke skortet på de gode låtene, men som i altfor stor grad bar preg av en tam fremdrift og mangel på de store høydepunktene. Vi satser på at neste besøk blir hakket bedre.


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Siste episoder

Arkiv

Abonner på nettstedet via e-post

Oppgi e-postadressen din for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 480 andre abonnenter
Lenke til Personvernerklæring

Du kan lese vår personvernerklæring her.