The Empire Strikes First – Gamlegutta henger fortsatt med

Bad Religion ble startet i Los Angeles i 1980 og fikk etter debuten How Could Hell Be Any Worse? i 1982 raskt en høy status i hardcoremiljøene. Som mange vet, dannet også gitarist Brett Gurewitz den nå gigantiske punklabelen Epitaph for å kunne gi ut bandets plater.

Nypunken skapte en ny interesse for sjangeren på nittitallet, og Bad Religion passet godt inn i dette. Kanskje mest fordi amerikanernes sans for melodiøsitet var så fremtredende, og mindre fordi de faktisk bestandig har hatt et budskap i sine tekster. Dette er nok også grunnen til at de aldri har blitt gigantiske. Men å holde på kredibiliteten sin har de bestandig klart.

En del ujevne album har det riktignok blitt, men de aldrende punkerne har bestandig utviklet lyden og dratt inn elementer både fra heavy metal og hard rock. Uten å miste essensen av det som er lyden av Bad Religion.

Så også på årets utgivelse, The Empire Strikes First. Produksjonen er fyldigere og med mer trøkk enn noensinne – uten å gli inn i sukkersøtheten som så mange blir offer for. Som tittelen på albumet røper, er Greg Griffins tekster er nok en gang av den skarpe politiske sorten. Her er det snakk om ekte amerikansk patriotisme, nettopp fordi det stilles spørsmål ved landets politikk. Men samfunnet som helhet blir også som vanlig stilt i et kritisk lys.

Den karakteristiske melodiøsiteten er der fortsatt, sammen med en aggressivitet som kanskje ikke er nyfunnet, men som ikke alltid har vært der. Bad Religion lyder nesten oppsiktsvekkende friske og potente her, og det er ganske så spesielt med tanke på at disse gutta startet karrieren før mange av dagens rockere ble født. En låt som Los Angeles Is Burning har vel så mye radiohitpotensiale som noe annet der ute, mens Social Suicide er et godt eksempel på at gamle gutter ikke nødvendigvis slutter å rocke.

Bad Religion lyder som alltid veldig kontrollerte; til tross for de kritiske tekstene og punkattityden. Det er dette som bidrar til å definere lydbildet deres, men det er også den indirekte årsaken til at det hele gjerne blir litt langtekkelig. På den måten er vi nødt til å stole på melodisansen, som ikke hele tiden befinner seg på topp gjennom The Empire Strikes First. Følelsen av at amerikanerne har enda mer på lager lurer hele tiden i bakhodet, og dermed blir helhetsopplevelsen noe beskåret denne gang.

Men alt i alt fortsetter Bad Religion å levere god musikk som på mange måter er forbilledlig i forhold til deres mange unge etterfølgere. At det er mulig å fortsatt ha så mye av den skarpe lyriske og musikalske kreativiteten de startet med etter tjuefire år må bare applauderes.


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Siste episoder

Arkiv

Abonner på nettstedet via e-post

Oppgi e-postadressen din for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 480 andre abonnenter
Lenke til Personvernerklæring

Du kan lese vår personvernerklæring her.