Deadends – Ikke akkurat en blindvei

Undertegnede hadde gleden av å se Deadends på by:Larm i Trondheim for noen uker tilbake, og i motsetning til en del andre band jeg kom over, var Deadends et av bandene som virket å ha kommet langt i utviklingen sin. I den forstand at de både var trygge på scenen og hadde et interessant uttrykk. Dessverre var lyden denne kvelden litt for dårlig, så man satt ikke igjen med det inntrykket av musikken som man gjerne skulle ønsket. Men det var nok til å trigge en interesse. Ikke minst siden bandet hadde noe så deilig som tre vokalister av tre mulige.

Etter å ha hatt Deadends første langspiller på repeat en del ganger nå, så har interessen vokst i enda større grad. Ved første lytt er det ikke altfor mye som fester seg i øret og i sinnet, i likhet med konserten på by:Larm, men ved tredje og fjerde lytting begynner låtene å gro på deg som ugress i blomsterbedet. Det er som kjent ikke en dårlig kvalitet å inneha.

Å båssette band er alltid et mildt helvete, og noen namedropping gir vi blanke i her. Men bandet glir ubemerket mellom både punk, hardcore, hard rock og alternativ rock, og det gir en til dels imponerende variasjon i musikken. Noe som ikke alltid er tilfellet innenfor de to første nevnte sjangerne. Det hjelper selvsagt ikke noe om låtene viser seg å være hesteskit. På Deadends selvtitulerte album knuses det ut tolv låter på i overkant av en halvtime, og det er faktisk akkurat passe når det gjelder dette bandet. Det gir en følelse av å ville ha mer. Og låtene er ikke skit. Men de er nok gjødslet med det. Om du skjønner dobbeltbetydningen.

Felles for låtene er en herlig stemning av kontrollert desperasjon og melodisk finesse som ikke altfor mange lignende band klarer å matche. Med flere vokalister som kan synge mot hverandre, gir det rom for å bryte opp sangene mer, og det er nettopp det som gjøres på Deadends.

I tillegg tør trioen å eksperimentere med elektroniske virkemidler som gjør at en låt som den instrumentelle Speak And Spell får en god flik av industriell rock i seg. Eneste låta som, for undertegnedes del, trekker ned her, er den litt masete sistelåta D.W.B.A.T.B. som virker litt for uinspirert i forhold til det øvrige materialet på albumet.

Det er et forslitt utrykk fra helvete, men Deadends er et svært spennende band. De virker ikke helt sånn på første innpust, men når du først blir hekta på surstoffblandingen til disse gutta, skal du ikke se bort i fra at du blir med videre.

Litt overraskende, så er denne plata en av mine favoritter hittil i år. Det har store sjanser for å bli en av dine også.


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Siste episoder

Arkiv

Abonner på nettstedet via e-post

Oppgi e-postadressen din for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 480 andre abonnenter
Lenke til Personvernerklæring

Du kan lese vår personvernerklæring her.